Lyns Logoer

Hjem | Sesonger | Spillere | Kamper | Statistikk | Historie

Når det gjør vondt å være supporter

Brann - Lyn 3-7

Det å være fotballsupporter handler først og fremst om følelser, og for de av oss om er interessert i norsk fotball, men ikke går med skinnvest blir det flest skuffelser. Ingen forstår så godt det buddhistiske "alt er lidelse" som en fotballsupporter. Vondest er nedrykk, feilaktige dommeravgjørelser og tap på overtid. Dette er en fortelling om lidelse.

3. september 1993 er en dato alle som holdt med Lyn da desperat prøver å glemme. Allikevel er det noe fascinerende med å pirke på en gammel skorpe for å se om det fortsatt blør, om det fortsatt svir. Tro meg, det gjør det. Det var siste serierunde, og Lyn hadde rotet seg grundig inn i nedrykksstriden. Faktisk så grundig at det meste av håp var ute. Syltynn teori var alt vi hadde igjen. Molde måtte tape hjemme mot et Tromsø som ikke hadde noe å spille for samtidig som Lyn måtte vinne med fem mål i Bergen. Hvis vi holdt plassen var landslagsreserve Einar Rossbach klar for ett år til med klubben, og de lovende spillerne Ståle Solbakken og Christer Basma ville også ikle seg rødt, hvitt og blått ved videre Tippeligaspill. Arne Dokken var på vei fra Rosenborg, millioner skulle investeres i laget og den tidligere svenske landslagstreneren Olle Nordin var klar for å ta over hovedansvaret fra neste sesong. Hvis vi bare klarte det umulige var belønningen stor og fremtiden lys.

Noen veldig få gedigne optimister blant oss, eller kanskje bare noen veldig få med altfor mye fritid, hadde tatt turen for å se Lyn rykke ned. Det startet med Brannscoring etter bare sju minutter og stemningen på tribunen var at det var like greit, så slapp man å bruke mer krefter på et meningsløst håp. En rask utligning ved Anders Michelsen var hyggelig, men ikke noe mer. Noen kritiske røster hevdet det var veldig defensivt å bruke Ronny Johnsen som midtstopper heller enn spiss i en kamp hvor vi måtte vinne stort, men Ronny ga oss likevel ledelsen med 2-1 etter en drøy halvtime. I pausen var praten gemyttlig om forventninger til neste år og et forhåpentlig raskt opprykk tilbake til Tippeligaen.

2. omgang startet med en rapport om Tromsøscoring i Molde og 3-1 ved Kjell Roar Kaasa. Det begynte å rykke litt i optimismen. Var det håp? Nei. Vi måtte ha enda tre mål, Molde kunne ikke score hjemme, vel, vel. Det var ihvertfall en morsom tur til Bergen. Etter 61 minutter var Kaasa der igjen. 4-1. En halvtime å gjøre det på. To mål til. Lyn spilte fantastisk og Brann hadde tatt ferie. Kunne det virkelig skje? 73 minutter. 5-1 ved Axel Kolle. For et lag! Vi må ha ett mål til. Bare ett. Og for Guds skyld. Ikke la Molde score. Dette kan vi klare. Lyn fortsatte å briljere og kjørte over Brann. Dette skulle vi klare, og neste sesong ville vi være medaljekandidater i Tippeligaen. Ingenting var så gøy, eller så spennende som å være Lynsupporter. 76 minutter. Stein Amundsen sender Lyn opp i 6-1 på Brann stadion. Vi har klart det umulige, vi er best, best hører du? Drømmen stoppet ikke der. Etter 82 minutter fortsatte det. Anders Michelsen med prikken over ien, kronen på verket. Tidenes prestasjon. Vi ledet 7-1 i Bergen. Det var bare åtte minutter igjen, vi lekte med Brann og vi hadde ett mål å gå på. For en fantastisk dag, for et utrolig lag. Ingen kan stoppe oss, dette er den beste opplevelsen for en Lynsupporter noensinne. Plutselig sluttet Lyn offensiven. Nå skulle ledelsen bare forsvares inn. Plutselig kom Brann tilbake og Trond Egil Soltvedt reduserte til 2-7. Bare tre minutter igjen, og det holder fortsatt. Bare ikke Molde scorte nå, og det gjorde de selvfølgelig ikke heller. Så. På overtid stormer Geirmund Brendesæther inn i Lyns felt. Han drar tydelig med seg ballen med armen og så detter han. Ble han dyttet? Dommeren blåser. Det må være frispark til oss? Nei. Straffe. Til Brann. Hva er det mannen tenker med? Han må ha sett handsen, eller ihvertfall så må linjemannen ha sett det, det kan ikke være straffe. Men det er det. Soltvedt gjør seg klar, Sigbjørn Kollnes tilbyr ham alt ølet han klarer å drikke hvis han bare bommer. Denne må du redde Tore! Neida, Soltvet scorer sikkert. Så er alt svart, og Lyn har rykket ned. Aldri har det vært så langt hjem etter kamp. Og Per Arne Larsgård, unnskyldningen din i VG dagen etter var bare ikke nok.

Lagoppstilling og kampfakta fra Brann - Lyn 1993

Av: Erik Sexe Andersen


Hjem | Sesonger | Spillere | Kamper | Statistikk | Historie



  
Om oss | Kontakt | Mangler | Lenker | Sidekart