Lyns Logoer

Hjem | Sesonger | Spillere | Kamper | Statistikk | Historie

De har vunnet alt med Lyn etter krigen:

Gullgutta på tur

Lyn har kapret fire cupmesterskap og to seriemesterskap etter Andre verdenskrig. Her er to som har vært med på alle triumfene, både som spillere og trenere.

"Osnes kom langt bedre til sin rett med en fullt spilledyktig Sveinsson ved siden av seg. De utfyller hverandre på en utmerket måte og de innbyrdes skiftningene mellom de to satte grå hår i hode på Fredrikstads forsvarere."

Dette skrev Aftenposten den 5. november 1945 da Lyn brøt FFKs mesterskapsrekke og hentet det første fotballmesterskapet til Oslo på 24 år. Ett av flere radarpar i denne finalen var Knut Osnes og John Sveinsson.

Spesielt Sveinssons 1-0-goal på frispark fra 23 meter gikk det frasagn om i flere år (i samme kamp scoret Marlow Braathen hattrick). Minnene ble vekket til live igjen da Finn Seemann skrudde inn et frispark fra nesten identisk hold i en VM-kvalikkamp på Ullevaal i 1965. Samme høst forlot "Finno" moderklubben Lyn og dro til profflaget Dundee United, en klubb som Sveinsson hadde spilt på som amatør i 1944. Da hadde Finno fått med seg Lyns første seriegull i 1964, bare 20 år gammel og med Sveinsson som trener.

Sveinsson_Og_Osnes_2006 (17K)

Levende legender

John Sveinsson og Knut Osnes er blant de aller største navnene i Lyn-sammenheng, hør bare her: Som spillere var begge med på cupmesterskapet i 1945, Osnes gjentok bedriften i 1946 (Da var Sveinsson i England). Som trener kapret Sveinsson det første seriegullet til Lyn noensinne i 1964, Osnes doblet denne bedriften fire år etter med både cup- og seriegull. I tillegg ble det seriesølv i 1963, seriebronse og cupsølv i 1966 (Sveinsson), cupgull og seriebronse i 1967 (Osnes). Pluss en rekke opptredener i europacupene, med kvartfinalen mot Barcelona i 1969 som klimaks.

Begge legendene har tatt seg en tur til Ullevaal Stadion i ens ærend for å møte Lynsjer'n. Det er seriekamp mot Brann, og de to 84-åringene ser ut som de egentlig kunne tenke seg å ta garderobeinngangen og fortelle dagens Lyn-spillere hvor målet står.

Spesielt Sveinsson kapret noen Brann-skalper i trenerkarrieren, selv om det var nettopp bergenserne som snøt laget hans for seriegullet den første sesongen. Lyn ledet med fire poeng, fire runder før slutt i 1963. Så røk de på tre tap på rad og havnet til slutt ett poeng bak Brann. Det er, som de fleste nå bør ha fått med seg, siste gang bergenserne vant den norske toppserien.

Allerede året etter fikk imidlertid Sveinssons gutter revansj. I 1964 ble det førsteplass foran erkerivalene i Fredrikstad Fotballklubb. Etter å ha knust Kniksen & Co i Bergen med 6-0 året før, ble det enda flere Lyn-glimt på Brann stadion i 1964: 7-0! Da måtte til og med det patriotiske bergenspublikummet applaudere.

Geni-erklært

Det var John Sveinsson som fikk det meste av æren for å bragt Lyn inn i en ny fotballæra på 60-tallet. Som spiller hadde han til tider dominert i årene 1945-1955, med geniale pasninger og harde skudd. Han hadde til og med blitt toppscorer i sesongen 1950/51 med 19 mål. Knut Osnes holdt på atskillig kortere (1945-50), men fikk med seg to cupmesterskap, med Jørgen Juve, en annen Lyn-legende, som trener. Han hadde vært den perfekte makker til Sveinsson (det ble sagt at de hadde et nærmest telepatisk samarbeid) og var en ekte måltyv. I løpet av 16 kamper lagde Osnes 37 mål for Lyn debuthøsten 1945. På landslaget scoret han totalt fem mål på seks kamper. I en av de få kampene Osnes gikk målløs av banen skrev Aftenposten: "Osnes fikk aldri de korte stikkballene av sine indreløpere som det er hans spesialitet å utnytte".
Den lynhurtige spissen var ofte med på de avgjørende øyeblikkene: I de to første finalekampene mot FFK i 1945 stod han for Lyns scoringer (1-1 i begge, 4-0 i den tredje og avgjørende). Mot samme finalemotstander året etter var han den eneste Lyn-spilleren som scoret i ordinær tid (det endte 3-2 etter ekstraomganger).

Men det var altså på 60-tallet fotball-legendene skulle sette sitt virkelige preg på Lyns pasningsbaserte fotballfilosofi. Sveinsson ble hentet inn for å lede Lyns a-lag i 1963. Han feide inn i norsk fotball som et friskt pust. Ut føk trebacksystemet og inn kom et mer ambisiøst 4-2-4, avløst til tider av en 4-3-3-variant.

- Jeg tror vi brukte spillerne mer effektivt enn de gjør i dag. Da vi gikk fra trebacksystemet.utnyttet vi mannskapet best mulig i forhold til spillertyper, forklarer Sveinsson og høres nesten ut som en annen eks-Lyn-trener, Egil "Drillo" Olsen.

Sveinsson måtte, som Drillo, i sin tid tåle mye motstand mot de den gang nyskapende ideene han hadde hentet inspirasjon til både i England og Frankrike. De gikk på tvers av opplegget til det norske fotballforbundet.

Han la, som Osnes noen år etter, vekt på teknikk og spillesystemer. Samtidig var Sveinsson gammel offiser og presiserte gang på gang at fotball var en lagidrett som krevde sterk disiplin av aktørene. Teknikk for Sveinsson dreide seg om hurtig ballkontroll og presise pasninger til den best plasserte medspilleren, ikke en mengde triks og driblinger. Ifølge Lyns jubileumsbok fra 1996 ble Sveinsson av enkelte i klubben betraktet som et fotballgeni, langt forut for sin tid

"Bossen"

Stort dårligere var ikke Knut Osnes. Den lille toppscoreren fra Nordfjordeid hadde tilnavnet "Bossen" og var den første fotballspiller fra Sogn og Fjordane som akslet den norske landslagstrøyen. Han står fortsatt med scoringsrekord i en og samme Lyn-kamp (åtte mål mot Falken i en cupmatch) og var kjent som en svært hurtig centerforward.

Men det var som trener han opplevde sine største år på Lyn. Året etter at Sveinsson hadde ført Lyn til cupfinale og tatt bronse i serien, kapret Lyn cupgullet i 1967, foran snutene på trollene i Trøndelag. Osnes, som ble karakterisert som alt fra en stor fotballpsykolog til en diktator, arvet sentrale spillere som Ola Dybwad Olsen, Kjell Saga, Andreas Morisbak (kaptein), Jan Rodvang og Jan "Julle" Berg fra sin forgjenger. De forhindret RBK i å ta "The Double" det året.

I 1968 ble det i stedet Lyn som tok "The Double". RBK måtte ta til takke med andreplassen i serien, mens andredivisjonslaget Mjøndalen røk på et 3-0 tap på Ullevaal. Et synlig stolt Lyn-medlem, Kong Olav, kunne overrekke to pokaler til kaptein Andreas Morisbak etter cupfinalen. En rekke uforklarlige saker hendte imidlertid underveis, men Osnes syntes å ha kontroll. Da laget plutselig tapte 1-10 mot Godset på bortebane, mente han at tapet var forventet, bare unormalt stort! Mot Viking i serierunden etter revansjerte gutta seg med 11-2 seier, mens i siste runde (da alt var avgjort) tapte Lyn mot Godset igjen, denne gangen 1-6. Av 33 innslupne seriemål i 1968 var nesten halvparten kommet mot drammenserne!

Det var likevel i Europacupen Osnes sjokkerte mest med sitt Lyn-lag. Til Lynsjer'n sier han at han aldri skulle godtatt å spille begge kvartfinalekampene i Spania i begynnelsen av 1969.

- Sett i ettertid er jeg lei meg for at ikke Barcelona-folka skulle komme opp i snøværet. Ja, det angrer jeg på. Det er opplagt at vi hadde fått medhold i dette, hvis jeg hadde bestemt meg for det. Da hadde det blitt et annet resultat, hevder Osnes.

Likevel var det såvidt ikke båten bar med to bortekamper. 4-5 mot Barcelona på fremmed gress var helt i overkant av det man kunne forvente. Laget var ett lite kvarter fra semifinalen, avisene skrev om "borgerkrig" og "fotballbombe" og keeper Svein Bjørn Olsen gråt en skvett og tenkte at "den sjansen kommer nok aldri tilbake".

Legendariske Bjørge Lillelien skrek seg hes og mente Barcelona hadde 12 mann på banen. Osnes tok opptelling underveis og kom til 13. Uansett stoppet den franske dommeren kampen et lite øyeblikk for å sikre at det var balanse i oppstillingen.

I returkampen ledet Lyn 2-0 etter to praktscoringer av midtbanespilleren Karl "Kallen" Johannessen som spilte sitt livs kamp. Men mot slutten fikk forsvarsspiller Kolle krampe, kaptein Morisbak en albue i ansiktet og keeper Olsen måtte kapitulere to ganger etter å ha gjort en rekke kjemperedninger tidligere i kampen.

- Det var aldri snakk om å legge seg i forsvar på 2-0. Kampen viste at norske lag kan være med i internasjonal fotball selv på denne tiden av året, sa Osnes etterpå.

Resten av året ble dessverre en nedtur for laget hans da blant andre geniale Harald "Dutte" Berg forsvant til utlandet. Lyn havnet helt sist i serien og rykket ned med kun 12 poeng på 18 kamper.

- Vi hadde dessverre ikke de nødvendige ressursene å sette inn etter flere år med suksess, oppsummerer "Bossen".

- Fotball er ingen kampsport

Det meste av idrettslivet til John Sveinsson og Knut Osnes har dreid seg om fotballtaktikk og psykologi. - Fotball er en teknisk idrett, ingen kampsport. Det er de to Lyn-legendene skjønt enige om.

- Når man kommer ut på banen har man to hovedoppgaver: Hindre motstanderen i å score mål og score på motstanderen. Hva må man da gjøre? Jo, man må være våken hele tiden, i to ganger 45 minutter.

Knut Osnes er i gang med sine fakter og gestikuleringer. På sitt eget fotballspråk forklarer han hvordan Lyn lyktes den gangen han var trener. Og hva man bør gjøre for å lykkes i dag.

- Det viktigste er å lese hva medspillerne har tenkt å gjøre: Hva er det Marlow har tenkt å gjøre nå? Løper han raskt til dødlinjen og sentrer 45 grader? Det kan man lese ut av kroppsspråket. Det med å stoppe, så motstanderen forsvinner ut i geografien, det gjøres altfor lite i dag. Så står man igjen med ballen og kan gjøre noe effektivt ut av den situasjonen, sier Osnes til Lynsjer'n. Vi sitter på Ullevaal stadion høsten 2006, og det er kun noen timer igjen til avspark Lyn-Brann.

Trener i tårnet

John Sveinsson er også opptatt av blikk for spillet. Han satte seg høyt over gressmatta på Ullevaal stadion.

- Jeg satt alltid høyt under kampene. Det var et tårn på langsida, det var vel NRK som brukte det. Det var ikke noe TV den gang, vet du. Instruksjoner til spillerne hadde vi gitt på forhånd og hva skal du egentlig gi av instruksjoner under kampen 'a? Tror du noen hører på dem som gauker på sidelinja? På forhånd hadde vi tre kapteiner, og de var innforstått med hva som skulle skje hvis noen ble skadet, alle tre hadde klare instrukser, forklarer han.

Sveinssons utvalgte var Roald Muggerud, Kjell Saga og Andreas Morisbak. Osnes på sin side, satt alltid på benken. Der ble han sittende.

- En del av det positive var at jeg ikke gikk rundt og styrte fra sidelinjen. Det var én gang jeg måtte ut for å snakke med Knut Kolle. Han hadde hatt en del taklinger som var over kanten. Da gikk jeg bak mål og kommuniserte med ham derfra, forteller Osnes.

Trekanter og ishockeyboks

Spesielt John Sveinsson ble kreditert med nye treningsmetoder etter at han ble trener i Lyn. Han var inspirert av flere opphold i andre land og med velsignelse fra fotballformann Martin Olsen (far til Ola Dybwad) fikk han innført en ishockeyboks som ble benyttet om vinteren. Spillerne fikk til lynkjapt spill på små flater, med ispigger under skoene. Osnes var nølende, til å begynne med.

- Jeg husker godt jeg ble litt skeptisk med det samme, for det kunne bli mye skader. Men vi kjørte treningen i grupper, trening utenfor og fem minutters intervaller inne i boksen. Det positive var jo ballens gang, den var hyperrask, sier Osnes

Sveinsson så hele tiden etter trekant- og veggspill, uansett hvor du befant deg på banen. - Tanken var å få til dette trekantspillet hele tiden. Spillerne tålte ikke så veldig mange minutter i ett, men de måtte ta hurtige avgjørelser i stort tempo, sier han og fortsetter:

- Generelt sett vil jeg si at hele fotballspillet er avhengig av trekantspill. Det er måten å komme seg fremover på. Fordelen når en spiller har ballen, er at det er 3-4 stykker som er forpliktet til å gå i posisjon, slik at du får hele laget på tå hev. Det var regel nummer én: Ingen fikk lov å stå stille - det skal være bevegelse!

Holdt kjeft

Sveinsson var kanskje den treneren i Norge som krevde strengest disiplin av egne spillere. Som gammel militær forventet han at de sluttet opp om planen de var blitt enige om før kampen. Og som en general overvåket han altså troppene fra et høyt punkt. I tillegg forventet han at spillerne oppførte seg ute på banen. Ingen protester mot dommeren. Og viktigere; ikke en lyd hvis noen var i god posisjon.

- Det var helt forbudt å rope "hit!", da ødelegger man veldig mye for spilleren med ball. Dessuten skal man ikke glemme at hvis man roper, er det motparten som er mest observant og drar nytte av det. Utrolig mange har fått spillet sitt ødelagt når de har vært spillbare og varslet det. Man holdt kjeft og var spillbar, sier Sveinsson og minnes Arsenal-skiltet han fikk laget og som i alle år stod i Lyn-garderoben. Det lød: "If not in possession - get in position".

Osnes mener det dreier seg om fokus og konsentrasjon i 90 minutter.

- Jeg hadde en gjeng med utmerkede folk som du ikke finner i like stor utstrekning nå. Hvis det i dag er komplikasjoner mellom to stykker, har det lett for å komme til uttrykk i veldig negative handlinger. Jeg tok meg av den praten og lot ikke det påvirke det vi drev på med. Det var en veldig humoristisk gjeng, men når vi skulle utføre noe sammen, da var det 100 prosent kon-sen-tra-sjon, sier Osnes med trykk på det siste ordet. Han vekket da også oppsikt da han stengte garderobedøren for mediene før cupfinalen.mot RBK i 1967. Lyn fikk godt betalt for det.

Teknikk, ikke fysikk

Den kanskje største kjepphesten til de to trenerlegendene er likevel mangelen på tekniske ferdigheter blant dagens norske spillere. Sveinsson bruker bataljen mot Brann som eksempel.

- Inne her i kveld vil du se en bråte med glidende taklinger fordi man ser på fotball i dag som en kampidrett. Det vil være alt mulig tull med albuer og liknende. Mange av mulighetene for å opptre usportslig må fjernes og fotballen må tas over på det tekniske igjen. Man sier at det er denne endringen publikum vil ha - blod for penga - jeg tror ikke noe på det.

Nå var det ikke kun teknikk som stod i høysetet på 40- og 60-tallet heller. I en Aftenposten-reportasje etter cupfinalen i 1946 fikk dommeren sterk kritikk for å ha godtatt for mye armbruk. Og Osnes selv vektla taklinger før den andre kampen mot Barcelona i Europacupen. I tillegg kritiserte han Barca-spillerne for grisespill, blant annet mot kaptein Morisbak.

Ifølge Osnes har han bare opplevd utvisning som spiller én gang. Det var FFKs Bjørn Spydevold som tok tak i Marlow Braathen i den første omkampen i 1945. Begge trenerne vil ha fokuset vekk fra det fysiske. Osnes var involvert som trener i yngres avdelinger i Lyn både før og etter a-lagskarrieren.

- Den tekniske treningen bør innføres på et tidlig tidspunkt, med bruk av baller på tennisballstørrelse, mener han. Og Sveinsson supplerer:

- Teknikk må læres mens muskler og nervesystemet er i vekst. Hvis du ikke har lært deg det meste når du er blitt 17-18 år, er det bortkastet tid å trene tekniske detaljer. Nøkkelen til at vi vant i 1964 var at det var tilstrekkelig teknisk gode nok spillere til å danne et mesterlag.

Meritter John Sveinsson og Knut Osnes:

Som spillere:
1945: Cupgull etter tre kamper mot FFK (1-1, 1-1, 4-1, Osnes to mål, Sveinsson ett)
1946: Cupgull mot FFK( 3-2, Knut Osnes ett mål)


Som trenere:
1963: Seriesølv (Sveinsson)
1964: Seriegull (Sveinsson)
1966: Seriebronse, cupsølv (tap 2-3 for FFK i finalen, Sveinsson)
1967: Seriebronse, cupgull mot RBK (4-1, Osnes)
1968: "The Double", cupgull mot Mjøndalen (3-0), kvartfinale i Europacupen for cupvinnere (Osnes)


Skrevet av: Herman Berg





Hjem | Sesonger | Spillere | Kamper | Statistikk | Historie



  
Om oss | Kontakt | Mangler | Lenker | Sidekart